Da har det gått et par dager siden jeg ble ferdig med Rondanestien. Har fått pakket ut av tursekken, kjent litt på ømme muskler, og oppdaget at jeg også etter denne turen er en del kilo lettere.
Jeg har i tidligere blogginnlegg beskrevet turen fra dag til dag. Har tatt mange bilder på turen. Av praktiske grunner ble det ikke så mye filming, men litt rakk jeg:
På en slik lang tur, over så mange dager, får man god til å tenke. Først og fremst over hvor mye fin og variert natur vi har, men også hvor heldig jeg er som får oppleve dette. Vi er heldige som bor i et fritt land, og kan gå og gjøre det vi vil. Tankene gikk også til alle de jeg vanligvis har rundt meg. Familie, venner og kjente. Selv om jeg storkoser meg alene på slike turer, blir savnet sterkere. Det er faktisk godt å kjenne på den følelsen! Samtidig er jeg takknemlig for at jeg er frisk og har muligheten til å gjøre slike turer.
Jeg så ikke mange ville dyr på denne turen. Det ble med 2 elger, 5 reinsdyr, et rådyr og en hare. Det er en opplevelse å se disse dyrene, i deres område.
Fugler, derimot, så og hørte jeg mye av hele tiden. Særlig ryper, orrfugl og gjøk. Det var spesielt artig å se en gjøkunge bli matet av sin «stemor».
Har fått spørsmål om jeg er redd når jeg går alene så langt fra andre mennesker. Nei, jeg er ikke det. I norsk natur er det ingen ting å være redd for. Da er jeg mer redd når jeg går i enkelte områder i Oslo, selv på dagtid. Det er selvfølgelig en risiko å gå slik alene, lang utenfor allfarvei og ofte uten mobildekning. Derfor var jeg ekstra forsiktig. Et fall i en steinur hadde passet dårlig for å si den sånn.
Jeg opplevde også opp- og nedturer. Da jeg i tett tåke klarte å gå i feil retning etter en pause, kunne jeg for eksempel klart meg uten. Det samme med da jeg var ukonsentrert, mistet stien, og brukte 2 timer i øsende regnvær på å finne den igjen. Da husker jeg at jeg ble redd. Fryktet at jeg ikke kunne gjennomføre den videre turen. Og noen ganger ble jeg lei av å vasse i stier som var bløte og fulle av regn. Det tappet virkelig krefter!
Oppturene var det flere av. Den fine naturen har jeg allerede nevnt. Det er så flott å gå inne i skogen, kjenne de gode luktene, og høre fuglene, og så komme «ut» og se et nytt landskap. Det å passere tregrensen etterhvert, stige i terrenget og få se langt avgårde. De siste dagene gikk jeg i Rondane. Det er så ubeskrivelig flott å gå mellom de store fjellformasjonene og gå forbi de fine fjellvannene.
Etter endte dagsetapper var det deilig å komme inn i en ny hytte, fyre opp i ovnen og lage varm mat. Og sitte med en kopp kaffe på hyttetrappa er helt fantastisk. Da glemte jeg fort at det også var et slit mange ganger. Den roen man finner i slike omgivelser er vanskelig å beskrive. Den må oppleves!
Det var også stas å møte på, og snakke med «Rondanestiens far»!
Det å gjennomføre, først Jotunheimstien i 2017, og nå Rondanestien, var noe jeg satte meg som mål ganske tidlig etter at jeg valgte å kutte ut alkoholen. Gleden med å planlegge og gjennomføre disse turene har vært vesentlig for å klare å holde meg unna alkoholen, som mildt sagt var blitt et problem. Dette kan du høre mer om i radioprogrammet «Mellom himmel og jord» som kommer på Nrk P1 Radio i juli.
Til slutt vil jeg nok en gang takke de som har hjulpet med denne turen, og da spesielt turvenninne, handler og motivator Gry, og selvfølgelig for alle hyggelige meldinger her på bloggen, på Facebook og mail 🙂
Nå gjenstår bare en rapport til DNT, før jeg fortsetter med neste prosjekt.
Det kommer jeg tilbake til senere!
Ha en fin tirsdagskveld:-)
PÅ TUR! Ut i naturen med Svein Blålid 